Nyheter



Foto: Process Films

Foto: Process Films

Fem saker som fornyer på Idrettstinget

Skrevet av Bijora Sardarian, 24. Mai, 2019

Av: Ola Keul, President Brettforbundet (tidligere Snowboardforbundet), Emilie Zakariassen Hansen, President Norges studentidrettsforbund, Bijora Sardarian, Generalsekretær Brettforbundet og Guro Røen, Generalsekretær Norges studentidrettsforbund.

Når tingrepresentanter fra hele norsk idrett møtes på Lillehammer, er det med en forventning om fornyelse fra medlemmene våre og samfunnet. Skal vi lykkes med endringer, er det avgjørende at vi bevarer og står opp for det som fungerer, samtidig som vi utvikler organisasjonen vår der det trengs.

Med et saksdokument til Idrettstinget på 195 sider (uten vedlegg!) er det lett å miste av syne det som virkelig fornyer. Derfor har vi forsøkt å finne fem saker vi mener det er verdt å følge ekstra nøye med på, for en organisasjon som er opptatt av fornyelse.


1. Om vi våger å være rykende uenige, blant annet med en synlig og åpen presidentkamp

Vi tror det er grunnleggende sunt for norsk idrett at vi som representerer ulike deler av organisasjonen får sagt det vi mener innenfor rammene av en god og åpen debatt. De fleste av oss har opplevd å være på et Ledermøte eller Idrettsting, hvor det tilsynelatende er enighet på overflaten, mens det ulmer i korridorene.

Se spesielt opp for argumenter som “nå må vi må samle oss for å unngå støy”. Tvert imot. Vi trenger ytterpunkter for å skape et balansert sentrum. Det er på tinget forskjellene i idretten skal frem, også skal flertallet bestemme retning. Og det er når vedtakene først er fattet og valget avgjort, at vi står samlet som folkebevegelse, uavhengig av om en tilhører et flertall eller mindretall

Det er for eksempel bra med åpen presidentkamp. Vi er alle enige om at det er visjonen Idrettsglede for alle, vi sammen skal skape. At det er kamp om plassene til å få lede landets viktigste og største folkebevegelse med denne visjonen, rokker ikke ved dette. Kamp om posisjoner må heller ikke forveksles med opprivende personstrid. Tvert imot. Uenighet er sunt.


2. Om vi med et åpent sinn diskuterer opptak av nye forbund med nye idretter

Måter å drive aktivitet på er i endring, og på Idrettstinget banker Norges Functional Fitness Forbund på døren som et nytt særforbund (sak 11.2). Her blir det en viktig øvelse for alle oss på Lillehammer at vi med nysgjerrighet setter oss ordentlig inn i hva denne, for flere kanskje, nye sporten er.

Selv om mange tar til orde for at antall særforbund på sikt skal ned, bør ikke dette sette premissene for at nye ikke skal med. En reduksjon i antall særforbund trenger heller ikke være ensbetydende med en enda mer effektiv organisasjon som setter aktivitet foran administrasjon. Hvordan vi samarbeider og utnytter ressurser på tvers er vel så viktig.

Det er forfriskende å se at Idrettsstyret går foran og støtter opptak av et nytt særforbund. Vi mener opptak av forbund som Norges Functional Fitness Forbund bør sees på som ensbetydende med rekruttering av nye medlemmer til norsk idrett, fra et miljø vi ikke er i nærheten av å nå i dag. Å være åpen for aktiviteter som treffere bredere og litt andre målgrupper, mener vi er viktige kjennetegn ved en moderne idrett som følger med i tiden.

La oss også her trekke frem forslaget om at idrett defineres både som fysisk eller ferdighetspreget (sak 12.2). Dette gir norsk idrett muligheter for å bli enda mer inkluderende og gir muligheten til økt rekruttering av nye idretter og flere medlemmer. Ta E-sport, for eksempel. Det er en “ferdighetspreget” aktivitet, som regulert innenfor idrettens rammer og regelverk, bør ønskes velkommen.

En feil vi må unngå på Idrettstinget, er å ta utgangspunkt ene og alene i hvem vi er i dag. Vi må våge å se fremover og også drøfte hvem og hva vi skal være i nær og fjern fremtid.


3. Om vi gjør det enklest mulig for mangfoldet av idrettslag og særforbund

Fornyelse mener vi handler om å legge til rette for mangfoldet, om å la særforbund velge egne løsninger, samtidig som en er trofast mot det grunnleggende. Sammen organiserer alle vi som møtes på Idrettstinget denne helgen omlag 2,2 millioner medlemskap. 2,2 millioner! Det sier seg selv at så mange mennesker er nødt til å være forskjellige. Helt forskjellige. Derfor gjør vi lurt i å videreføre prøveordninger som “Enklere idrettslag” og “Direktemedlemskap” (sak 13.11 og 13.12). Det er mye læring, og null risiko, for organisasjonen i det å fortsette å teste ut nye former for tilknytning.

Det siste idrettslagene trenger er flere krav å forholde seg til, enten det gjelder antallet fremmøtte på årsmøter (sak 12.28), obligatoriske kurs eller annet (sak 12.88). Vi på Idrettstinget bør vokte oss for alt som øker den administrative byrden på de frivillige.

Her er det heldigvis flere forslag som peker i retningen av mer aktivitet og mindre administrasjon. Nevnes kan for eksempel et overordnet mål fra den nye langtidsplanen (sak 14.1), “Bedre idrettslag”, hvor det blant annet argumenteres med at “Idrettsorganisasjonen ut over idrettslagene vil gjennomgående arbeide for en forenkling av idrettslagenes hverdag”. Et annet eksempel er forslaget om å redusere minstesatsen for årlig medlemskontingent til kr. 50 (sak 13.6) Når dette for enkelte lag og klubber er tilstrekkelig, er det få gode grunner til at vi skal mene noe annet.


4. Om vi sier ja til Idrettsting hvert annet år

Mulighet for å justere kurs, fatte nye vedtak og bli hørt oftere enn dagens fireårige tingperioder legger opp til, vil gi organisasjonen ro. Dette gir oss forhåpentligvis færre saker å behandle, slik at vi i enda større grad kan legge opp til gode og grundige diskusjoner som er viktige for utviklingene av norsk idrett.

Vi møtes årlig uansett, alle sammen, på ledermøter, men uten myndighet til å fatte vedtak vi alle er opptatt av. Å gi oss selv muligheten til å øke endringstakten gjennom å stemme for forslaget om Idrettsting hvert annet år (sak 12.39), er fornyelse i beste praksis.


5. Om vi våger å lovregulere mangfold

I utgangspunktet er vi ikke tilhengere av å regulere for mye gjennom lovverket. Samtidig, når situasjonen er slik at det er et underskudd av unge i styrer fra grasrot til topp, bør en folkebevegelse som norsk idrett vurdere mer radikale tiltak (sak 12.14 og 12.42). Denne helgen kan vi sikre det grunnleggende mangfoldet som gjenspeiler både medlemsmassen og samfunnet forøvrig, gjennom å sikre kjønnsbalanse og en økning i antall yngre styremedlemmer. For vi i norsk idrett må ta innover oss at det fortsatt er ganske høy snittalder blant representantene på årets Idrettsting — og hvilket mangfold gir det?

I denne forbindelse kan vi også se til forslaget om økt ung medbestemmelse (sak 13.19), hvor det tas til ordet for å etablere en nasjonal idrettspolitisk arena for unge. Dette er enda et tiltak for å sikre mangfoldet. For det er nettopp når tillitsvalgte med ulik erfaring og perspektiver, yngre som de litt eldre, samarbeider og lærer av hverandre at de beste løsningene blir til.

Dette var fem eksempler på saker som fornyer, og det er helt sikkert mange flere.


Godt Idrettsting, alle sammen!

Ola Keul, President Brettforbundet (tidligere Snowboardforbundet)
Emilie Zakariassen Hansen, President Norges studentidrettsforbund
Bijora Sardarian, Generalsekretær Brettforbundet
Guro Røen, Generalsekretær Norges studentidrettsforbund

P.S: I tråd med den pågående moderniseringsprosessen i norsk idrett og med bakgrunn i effektiviseringen det ligger i å samarbeide på tvers av idretter, roller og ansvar, har presidentene og generalsekretærene i Brettforbundet og Studentidrettsforbundet gått sammen om dette innlegget.